Kenny Dundee på Balkan-eventyr

For litt variasjon valgte han en rute langs Donau. Veien bød på alt fra svingete åser til lange, flate strekninger helt nede ved elven. Her og der lå gamle borger og forsvarsanlegg – et hint om en tid da folk var mer opptatt av å forsvare seg mot hverandre enn å kjøre motorsykkel.

Målet for dagen var Sofia, Bulgarias hovedstad. Kenny pleide å styre unna storbyer av to grunner: Det tar evigheter å komme seg inn og ut, og alt er dyrere enn det burde være. Men for å unngå den verste blodsugingen hadde han booket det billigste hotellet på Booking.com.

Det viste seg raskt at "billig" ikke alltid er synonymt med "godt valg".

Da hotelleieren – en mann som luktet som om han hadde badet i gammel alkohol – krevde betaling før Kenny fikk se rommet, ante han ugler i mosen. Og riktig nok: Hotellet var en katastrofe. Søppel og rot overalt, og rommet var et kapittel for seg selv. Det mest oppsiktsvekkende? Du måtte gå gjennom dusjen for å komme inn på badet. Og for å gjøre opplevelsen komplett, var sluket tett, noe som snart førte til en oversvømmelse.

På matjakt i Sofia viste det seg at bulgarske restauranter ikke akkurat florerte, men til slutt fant han en perle – Two Brothers. Stedet var utmerket, selv om det viste seg at han var den eneste gjesten. De andre ved nabobordet var bare eierens familie. Men maten? Ekte Bulgarsk og helt topp!

Morgenen etter gikk med på å skifte fordekk, og når det var på plass, krysset han grensen til Nord-Makedonia – et lite land med bare to millioner innbyggere. Tidligere var det en del av Jugoslavia, og befolkningen besto av en god blanding: makedonere, albanere, serbere, tyrkere og romaer.

Endelig var transportetappen over, og Kenny kunne begynne jakten på de virkelig interessante veiene. Han la en rute fra Veles Benec til Prilep, en tur som startet på smale asfaltveier før den gikk over til grus. Snart dukket et massivt fjell opp i horisonten – og det sto i flammer!

Kenny møtte flere militære kjøretøyer på vei mot brannen. Langs veien hadde de tent en motbrann, og røyken drev fortsatt over veien. Kenny ble smånervøs – gikk veien rett inn i skogbrannen? Jepp.Veien ble dårligere og dårligere, til den til slutt besto den av runde kulesteiner på størrelse med golfballer. Styre? Hah! Glem det. Her var det bare å holde farten, legge vekta bak og håpe at man ikke veltet.Det gikk fint lenge – helt til han i en brå sving traff et parti med løs sand. Pang! Over styret og rett i bakken. Heldigvis var farten lav, og Kenny kom fra det uten en skramme. En liten Fiat Punto kom putrende oppover veien, og Kenny fikk hjelp til å løfte opp sykkelen. Hvordan i alle dager en slik bil kunne ta seg fram her, var et mysterium.

Dagen etter er det klart for å følge ei rute opp i fjellet langs grensa mot Hellas. Veien er smal, flott og svingete, og etter noen mil kommer Kenny over på grusen. Han frykter at veien skal bli dårligere, og får snart rett. Her oppe møter han ikke et menneske og vil ikke ha noen til å hjelpe seg om noe går galt. Selvsagt har han med satellittsenderen sin, men i denne varmen er det farlig å bli liggende. Temperaturen er nemlig oppe i 38 grader.

Etter et rufsete stykke bestemmer han seg derfor for å snu – det eneste fornuftige valget i en slik situasjon. Etterpå forsøker han å kjøre inn veien fra den andre siden, og her kommer han inn i lange sandpartier og konkluderer med at avgjørelsen var riktig. Å være alene her med en stor adventuresykkel er risikosport. I stedet tar han en snartur over i Hellas, som ligger rett ved.

Siste natt i Nord-Makedonia tilbringer Kenny i den vakre byen Ohrid, som ligger ved en av de to store innsjøene vestover mot Albania. Turismen blomstrer langs strendene på begge sider av grensen, men Kenny lengter etter mer åpne veier. Han bruker nettsiden www.bestbikingroads.com for å finne anbefalte ruter, og blir ikke skuffet. Han slenger Pernille fra sving til sving på perfekt asfalt – et ekte paradis for motorsyklister. Etter noen timer på disse veiene tar han av på mindre veier, hvor restene av gammel asfalt minner mer om en krigssone enn en vei. Likevel er utsikten spektakulær, og opplevelsen veier opp for den røffe kjøringen.

Midt på en smal fjellvei treffer han sveitseren Christian, som ruller av gårde på en Honda CRF300L. Christian kan fortelle at han har levd på reisefot de siste fem årene, i et mønster der han er ute i verden i 2–3 måneder, før han vender hjem til kone og familie like lenge. Han er pensjonist og mener dette er den perfekte balansen i livet. Dette får Kenny til å gruble: Dette er akkurat det han skal gjøre den dagen han blir stor!

Dagen ender ved de varme kildene i Ogdunan. Etter å ha klatret over en gammel steinbro, synker han ned i det varme vannet og kjenner musklene slappe av etter en lang dag på sykkelen. Senere finner han et lite hotell i nærheten, hvor han spiser den beste lammeretten han noensinne har smakt. Albania gjør inntrykk.

Not Lost Exploring Van og Willy Myhre ligger en dag foran Kenny i løypa. De er på en ettårig reise og på vei nordover fra Georgia, og har hatt kontakt med Kenny underveis. Etter flere dager alene på veien kjenner Kenny behov for sosialt samvær og bestemmer seg for å ta dem igjen. Veiene opp mot Shkodër er akkurat som han har håpet på – smale og svingete i et vakkert fjellandskap. Han storkoser seg, men undrer seg over det høye antallet trailere som navigerer disse krevende veiene. En dramatisk situasjon utspiller seg når to vogntog møtes i en sving, og den ene sjåføren må legge hele ekvipasjen inn mot fjellveggen for å unngå en kollisjon. På mirakuløst vis går det bra.

I Shkodër stanser Kenny for å kontakte Willy, akkurat idet en velkjent motorsykkel ruller forbi. Han legger seg på hjul, og de blir ikke lite overrasket når han plutselig ligger side om side med dem. Sammen drar de til campen hvor Van og Willy har slått seg til ro, og Kenny leier en campingvogn for natten. Endelig kan han snakke litt norsk igjen, og kvelden blir både hyggelig og livlig.

Kenny har et mål om å besøke alle landene på Balkan, så neste dag setter han kursen mot Kosovo. En viktig detalj for grensepasseringen er at Serbia ikke anerkjenner Kosovo. Det betyr at hvis han kjører inn i Kosovo fra et annet land, kan han ikke reise videre inn i Serbia. For å unngå trøbbel velger han derfor å krysse både inn og ut av Kosovo via Montenegro.

Veien til Berane er en opplevelse i seg selv, med hårnålssvingene i Grabom som et absolutt høydepunkt. Det minner om Trollstigen hjemme i Norge. Ved grensen til Kosovo må han kjøpe en midlertidig forsikring for sykkelen – det eneste landet i regionen hvor hans eksisterende forsikring ikke gjelder. Dette er en god påminnelse om å ta med grønt kort på slike turer, ettersom de fleste grenseoverganger krever det.

Fra en høyde skuer Kenny ut over Kosovo – et flatt landområde omgitt av mektige fjell. Han ruller inn i byen Peć og møter tre lokale gutter som gjerne slår av en prat. De snakker engelsk og gir ham en liten historieleksjon om regionens turbulente fortid. Kenny, som ikke var den mest oppmerksomme i historietimene, finner samtalen fascinerende. Han merker hvor verdifulle slike møter er når man reiser alene – det er langt enklere å komme i kontakt med mennesker underveis.

Neste dag vier Kenny til å utforske fjellområdene i Montenegro. Han besøker den imponerende Tara-dalen, som er full av turister. Zipline over dalen er en stor attraksjon, men han lar det være – folkemengden frister ikke. I stedet setter han kursen mot Durmitor nasjonalpark og tar seg inn via UvitaGreda.

Landskapet her er dramatisk, med spisse fjelltopper som strekker seg mot himmelen. En liten fjellvei snor seg innover i terrenget, og naturligvis klarer ikke Kenny å motstå fristelsen. Veien er steinete og utfordrende, men belønningen er stor – et vakkert seterområde langt inne i fjellet.

På vei ned oppdager han en nedstengt campingplass, men eierfamilien tilbyr ham overnatting likevel. Han nøler ikke, for det er nettopp slike opplevelser han er ute etter. Med telt og alt han trenger, er han alltid klar for improviserte løsninger. Familien byr på både middag og kald øl, og samtalen flyter lett. Når solen går ned bak fjellene, samler de inn sauene for natten, og Kenny nyter roen.

Men idet natten senker seg, vekkes han av hundenes bjeffing. Hva er det de reagerer på? Ulv? Bjørn? Han trekker soveposen tettere rundt seg og lytter – dette er en del av spenningen ved å være alene i villmarka.

Turen går videre inn i Bosnia, der Kenny har funnet noen spennende TET-ruter til Sarajevo. Snart er han over skoggrensa, og på vei over Govza får han en fantastisk utsikt ut over den bosniske fjellheimen. Grusveiene er krevende og krever Kennys fulle oppmerksomhet. Vel nede i Kalinovik er han heldigvis på asfalten igjen. Det er 13 mil igjen til Sarajevo, og han håper fortsatt å nå fram før mørket faller på.

Veiene viser seg snart å være dårligere enn forventet. Store steiner, renner og hull gjør at han ikke klarer mer enn 35 kilometer i timen. Han skjønner snart at slaget er tapt og at han ikke vil nå Sarajevo før langt på natt. Overnatting ute i disse områdene er helt uaktuelt, for selv om Dundee er en skikkelig tøffing, hater han tanken på å slåss med ulv og bjørn med bare nevene. Selv om det irriterer ham, innser Kenny til slutt at han må følge fjellvettregel nr. 8: "Det er ingen skam å snu." Han finner en asfaltvei og rekker akkurat inn til Sarajevo idet mørket senker seg.

Kenny krysser grensa til Kroatia ved Zeljena, hvor han besøker en berømt flybase fra det tidligere Jugoslavia, skjult inne i fjellet. Basen hadde kodenavnet "Objekat 505" og var i bruk av serberne under de jugoslaviske krigene. Den består av tunneler på til sammen over tre og en halv kilometer og huset tidligere to hele skvadroner med jagerfly. Bygget for å tåle et direkte treff av en 20 kilotonns atombombe, står den fortsatt som et imponerende monument over militær ingeniørkunst.

Inne i en annen del av anlegget står en gammel Dakota, et slitent fly dekorert med klistremerker fra eventyrere fra hele verden. På den pittoreske kafeen treffer Kenny en annen eventyrer, Monika Kovarikova fra Tsjekkia. Hun er på tre ukers tur med sin Kawasaki Versys og har truffet det samme regnværet som Kenny. Store deler av utstyret hennes henger til tørk inne på kafeen. Det er lov å slå opp telt her, så Dundee setter opp teltet sitt bak den gamle Dakotaen.

Dundee tar farvel med Monika og setter kursen innover Kroatia. Han har valgt en rute med svingete veier og blir ikke skuffet. Området kryr av motorsyklister, og han forstår godt hvorfor. Landskapet er grønt og frodig, med små, runde åser, jordbruksområder og koselige landsbyer. Han tenker på hvor sammensatt det tidligere Jugoslavia må ha vært – hvor mange ulike folkegrupper som levde sammen under et regime som styrte med jernhånd.

Når han passerer grensen til Slovenia, får han straks en følelse av å være i Østerrike. Her er det "ordnung sein," noe som passer Kenny bra. Lengre inn i landet blir fjellene høyere, og han forstår at han er midt inne i de slovenske alpene. Han har avtalt å møte Van og Willy Myhre i Bled. De har holdt av en seng til Kenny på en sovesal fylt med unge backpackere og tog-luffere, som lager seg pasta i tur og orden på det lille kjøkkenet. Senere på kvelden når ungdommene er ferdig med spagettien,disker Van opp med et herremåltid, og Kenny spiser til han nesten sprekker.

Etter et fint alpepass over til Østerrike tilbringes resten av dagen på motorveier. Utpå ettermiddagen krysser Kenny grensa fra Ungarn til Slovakia. Han er tilbake på kjente veier og overnatter hos venner i Detva. Pernille har nå rundet 40 000 km, og det er på tide med storservice i Presov. Dit finner han en rute på 23 svingete mil og rekker verkstedet med ett minutts margin.

En vanvittig flott tur er over. Til sammen har Kenny besøkt 14 land på 14 dager, truffet mange hyggelige mennesker og kjørt noen av de mest spennende motorsykkelveiene på Balkan. Han har smakt på lokal mat, hatt spontane møter med eventyrere og opplevd både utfordringer og triumfer. Nok en gang kan Dundee konkludere med at det er fantastisk å reise alene på motorsykkel – du kommer i kontakt med flere mennesker og kan gjøre akkurat som du vil.