Nasjonal turistveg Lofoten

Lofoten strekker seg fra Austvågøya i øst til Værøy og Røst i vest, og er et utrolig mangfoldig øyområde. Fra naturens side er nok himmelstrebende tinder og dype fjorder det som er lettest å få øye på, men her finnes også overraskende frodige daler og jordbruksområder. Kritthvite sandstrender helt ute mot storhavet er også en del av bildet. Og over alt bor det, eller har bodd folk. Selv på de mest utilgjengelige plassene finnes det som oftest spor etter folks kamp for tilværelsen.

Nærheten til et fiskerikt hav bidro tidlig til at menneskene søkte til Lofoten og fremdeles er fiskerinæringen en bærebjelke i området. I mange av de gamle rorbuene bor det nå imidlertid turister og stadig flere av oss har fått øynene opp for at Lofoten er vel verdt å besøke. Turistene kommer heller ikke bare midt på sommeren. Å oppleve et av de store fiskeriene fra sidelinjen, eller det spesielle lyset er også gode grunner for å besøke fjord- og fjellriket Lofoten.

Kreftene som har formet dette fjord- og fjellriket måtte holde på i svært lang tid. Fjellene som har dannet øyene er gamle, ca. 3,5 milliarder år, og bergartene er blant verdens eldste. Slik de framstår i dag er de formet av isen, som gjennom flere istider har dekket området. Den siste istiden sluttet her for ca. 20 000 år siden. Lofoten lå da i ytterkanten av det store isskjoldet som dekket Skandinavia. Mindre breer grov ut de dype dalene og lot de spisse tindene bli stående igjen. Dalene ble etter hvert fylt opp av flere vann, og løsmasser i form av morener. Isens arbeid har også gjort at innsjøene i Lofoten er blant verdens dypeste i forhold til arealet. For eksempel er Stuvdalsvatnet på Moskenesøya 127 m dypt, og når dermed 50 m under havnivået. Mange av innsjøene har tidligere vært fjordarmer, og i enkelte vann finner vi fortsatt fossilt sjøvann, f.eks. i Rørhopvatnet på Austvågøya.

I forhold til milliarder av år med geologisk historie har det tatt bare et øyeblikk å få på plass turistveien og andre veier som tråkler seg fram blant alle fjordene og fjellene.
Allikevel har det gått med flere tiår med for å få bygget det hele. Første plan for vei gjennom hele Lofoten ble vedtatt i 1949, men først i 1963 ble den åpnet av Kong Olav 5. Veien hadde imidlertid flere fergeforbindelser, så ideen om en fergefri forbindelse tok det lenger tid å få i stand. Først i 2007 ble det mulig å kjøre hele veien gjennom Lofoten og ut i verden. Den nye fergefrie forbindelsen ble åpnet av dronning Sonja, 1. desember 2007.

Kommunikasjonene er altså overraskende gode i dette området etter at det nye veisystemet er bygget. I tillegg går det flere ferger til Lofoten, og det er kortbaneflyplass i Leknes. Dermed er det godt mulig å legge opp til kombinerte turer av varierende lengde. Hurtigruta svinger også innom Stamsund og Svolvær, så det er fullt mulig å kombinere en biltur med en hurtigrutetur.

E10 gjør det lettere å komme seg frem i Lofoten og mange av perlene du kan oppleve langs veien vil du finne beskrevet utover. Vil du i tillegg oppleve en del av naturens herligheter i områdene utenfor veiene må du nok ty til føttene. Da er til gjengjeld mulighetene for turer i dette terrenget nær sagt utallige, og selv i Lofotens bratte terreng fins det lette turer.

Vi kan jo for eksempel begynne der turistveien begynner, på Austvågøya. Der går det en artig tur det lukter både fjell og hav av. Den går over fjellet med det merkelige navnet Matmora. Den umerkede dagsturen starter fra Delp ved Grunnførfjorden og følger sti opp til Delpen og sørover Gjersvollheia. Denne eggen følges så videre til Matmora, selv om den enkelte steder er ganske luftig. Fra toppen går ruta gjennom steinur nedover i retning det lille vannet i Steindalen. Derfra går det igjen sti utover Rangeldalen til en gruvetipp. Vel kommet dit tar du til høyre og følger sti ned til Jorden ved Nordpollen.

Er du først på Austvågøya bør du også benytte anledningen til å besøke Trollfjorden og Trollfjordhytta. Du kan for eksempel padle inn til den smale fjorden med de stupbratte sidene. Fra fjordbunnen kan du så vandre opp til. Dermed får du med deg enda en av disse fjord- og fjellopplevelsene som Lofoten er så rik på.
På Moskenesøya er særlig turene til den ubetjente turisthytta Munkebu populære. Det går an å starte både fra Sørvågen og fra Moskenesvågen, og turen opp tar under tre timer i vanlig tempo. Hvis du først er på Munkebu bør du benytte anledningen til å bestige Hermannsdalstinden. Det er en skikkelig dagstur, for det meste utenfor stier, men belønningen i form av utsikt er formidabel. Hermannsdalstinden er med sine 1029 meter det høyeste fjellet i Vest-Lofoten og fra toppen kan du se store deler av dette øy- og havriket.

Mange fotturruter i Lofoten er gamle ferdselsveier. I eldre tider bodde folk helst på det som lokalbefolkningen kaller «yttersida», altså nordsiden av Lofoten. Derfra var det kortest vei til fiskefeltene. Det spilte en stor rolle den gangen seil og årer stod for fremdriften. Med nye tider og motor i båtene var det viktigere med lune havner enn kort vei. Mange av plassene på «yttersida» er derfor nå fraflyttet, men hus og tufter finnes fremdeles. Dessuten kan mange av de gamle ferdselsveiene dit ofte følges. På Moskenesøya gjelder det for eksempel mellom Hermannsdalen og Vindstad, mellom Refsvika og Hell, mellom Bunes og Vindstad og mellom Horseidet og Kirkefjorden.

På Flakstadøya finnes en gammel ferdselsvei mellom Nusfjord og Nesland og videre sørover lia mellom Kilan og Nusfjord. På Vestvågøya finnes ferdselsveier mellom Utakleiv og Haukland, Undstad og Eggum og i Valberg og Borge.
Er du først på Vestvågøy og har sans for litt krevende fotturer må du også få med deg dagsturen til Himmeltinden. Det er øyas høyeste topp og med en reisning som fortjener det staselige navnet. Turen til topps starter vanligvis fra Haukland.
Den begynner forsiktig på gressdekket kjerrevei i retning Klumpan. Derfra går den videre over Tuva og opp langs ryggen til høyde 931. Hovedtoppen på 964 moh. er dessverre avstengt på grunn av et radaranlegg, men jeg kan garantere at selv fra fortoppen er utsikten imponerende.

En helt annen type tur er det å vandre Ballstadheia. Det er en merket rute du gjør unna på en kort dagstur. Den starter på god sti opp fra Kræmmarvika til Ballstadheia. Der går du vestover heia og ned til Grenvika. Det er et spennende sted med gamle tufter fra fast bosetting. De eldste er vissnok fra begynnelsen av 1600-tallet. Derfra fortsetter du langs kystlinjen rundt Brurstolen som er Vestvågøyas sørligste punkt og tilbake til Ballstad.
E10 ender i Å, men med litt anstrengelse er det også mulig å vandre ut til Lofotodden. Kommer du dit er det bare Værøy og Røst som er utenfor deg i Lofoten.

Raftsundbrua
er en flott åpning på Nasjonal turistveg Lofoten. Den er 711 meter lang og har seilingshøyde på 45 meter. Brua binder sammen Hinnøya og Austvågøya der den er plassert helt nord i Raftsundet. Det er panoramautsikt fra toppen av brua, sørover gjennom Raftsundet og nordover mot Vesterålen. Det er også livlig båttrafikk gjennom sundet, og to ganger i døgnet passerer hurtigruta under brua.

Hanøyvågen
nås på FV893. Derfra er det ferge til Brottøya, Lonkan og Kaldjord, med forbindelse via FV822 til RV85 ved Austpollen i Sortland.
Sløverfjordtunnelen er en 3337 meter lang undersjøisk tunnel med laveste punkt 125 muh. Den ble åpnet i 1997 som en del av første byggetrinn i LOFAST-sambandet.

Årnøysundet
Herfra er det avkjøring til Fiskebøl på FV82, hvor det er ferge til Melbu på Hadseløya. Den går 10–11 ganger daglig og tar 25 minutter. På Hadseløya ligger kommunesenteret Stokmarknes på nordsiden. Fra Fiskebøl går også FV888 videre rundt nordsiden av Austvågøy til Vestpollen ved E10 i Vågan kommune. Det er 55 km og en fin alternativ rute. Veien passerer Grunnfør, med syklisthus som ble tildelt Nordnorsk arkitekturpris for 2008. Arkitekt 70o Nord / Gisle Løkken. Veien passerer også fiskeværet Laukvik.

Hattneset
Enkel rasteplass med god adkomst til hav og svaberg. Her er det mulig å ta frem fiskestanga og prøve fiskelykken. Arkitekt: Landskapsfabrikken v/Inge Dahlman.

Higrav
Herfra er det flott utsikt mot Higravstindan i øst. Høyest er Store Higravstind på 1161 m og dermed Lofotens høyeste fjell. Det ble besteget første gang i 1901 av engelske klatrere fra sørvest. Nå er det den vanligste ruten.

Laukvik
nås på avkjøring langs FV888. fra Vestpollen. Om vinteren er Laukvik det første fiskeværet i Lofoten hvor skreien landes. Her er det nytt kaianlegg, og gode stangfiskemuligheter. Stangerholmen er en værbolig i sveitserstil med tak, vegger og gulv rikt dekorert av Henning Welford. Den er åpen for omvisning om sommeren. I fjellet Matmora like sør for Laukvik ble det tatt ut jernmalm rundt 1900, med en liten jernbane ut til Vatnfjorden.

Austnesfjorden
har et flott panorama mot det kystalpine fjordlandskapet og kapellet på Sildpollneset. Her er også anlagt rasteplass med utsiktpunkt og sti med tredekke for å spare terrenget. Landskapsarkitekt: Landskapsfabrikken-Inge Dahlman.

Vaterfjord
var på høyden som fiskevær, på midten av 1800- tallet. Det var et av de første med telegraf. Rundt 1860 ble det sendt ca. 15 000 telegram på en fiskesesong. Ved det nedlagte fiskeværet er det en gammel molybdengruve.

Helle
Avkjøring til Svolvær lufthavn, Helle, med daglige flyvninger til Bodø.

Svolvær
er byen der ca. halvparten av Vågans innbyggere bor og administrasjonssenter i kommunen. Forstavelsen kan komme fra «svolver» eller «svalver», som betyr sval, kjølig, eller etter samisk navnesetting i Lofoten; «Suolouer». «Suolo» er samisk for holmer, og Svolvær blir da «været ved holmene». Svolvær var krongods til 1763, privile- gert gjestgiveri og handelssted fra 1781. Svolvær ble ladested i 1918 og fikk bystatus i 1996. Svolvær er Lofotens «hovedstad», et viktig knutepunkt for hele regionen og innfallsport for en stadig økende turisttrafikk. Lyset og det fargerike livet her er blant årsakene til mange kunstneres interesse. Vågan er den østligste av kommunene i Lofoten og typisk for området: Mange øyer adskilt av smale sund, med trange fjorder og viker, bratte og spisse fjell – og med en strandsone der det meste av bebyggelsen er. Fisket – særlig Lofotfisket om vinteren – er det viktigste næringsgrunnlaget, og alle tettstedene er fiskevær. Det meste av industrien er knyttet til fiskefordling, de eldste fiskeproduksjonsselskapene ble stiftet allerede tidlig på 1800-tallet. Det er også en del oppdrett. Verkstedindustrien er blant de ledende i Nord-Norge innen maritim service.

De viktigste attraksjonene i selve Svolvær
er: Lofoten Krigsminnemuseum med omfattende samling av uniformer og gjenstander fra 2. verdenskrig. Museet har bakgrunn i Lofotraidet 4. mars 1941. Svolvær Torg er et vakkert torg i tre ulike steinsorter, utformet i en arkitektonisk stil som har vakt stor oppmerksomhet. Her er stor aktivitet med betydelig torghandel, kultur- arrangementer, og pir for båtturer til blant annet Trollfjorden om sommeren. Svolvær kirke er en langkirke i betong fra 1934 bygd av innsamlede midler. Den har glassmalerier av Borgar Hauglid og døpefont i kleberstein. Kirken er åpen daglig. Svolværgeita er byens kjennetegn. Den er en særpreget fjellformasjon like innenfor Svolvær og en utfordring for klatrere. Svolværgeita ble besteget for første gang i 1910. Nordnorsk kunstnersenter (NNKS) er knutepunktinstitusjon for kunstnerstyrt formidling av kunst i Nord-Norge. Vågan Rådhus har malerier av G. Berg og A. Normann. Svinøya er Svolværs eldste del.
Her har det vært drevet handelsvirksomhet fra 1828. I dag er en gammel krambu bevart slik den var med hyllene og disken, med et utvalg av de gamle handelsvarene. Gamle Lofotferga, er en treferge bygdt i Risør i 1955 og satt i drift som bilferge i 1956. Den er vernet og brukes til mat- og naturutflukter og er tildelt Olavsrosa. I Svolvær er det også mange offentlige utsmykninger:
Per Ungs «Fiskerkona» på et skjær ved innseilingen til byen. L. Weiners’ «Water made it wet», Dobbeltfrysa i havneområdet. A. Eidseth Ryghs «Måkebru» på skjæret utenfor Svinøya.
A. Texmon Ryghs «Team X» utenfor Lofotkraft.
S. Flygari Johansens «Rio 8300 Svolvær», en to meter høy Kristus-figur på toppen av øya Store Molla øst for byen. Galleri Dagfinn Bakke, med utstillinger av egne og andre kunstneres arbeider. Galleri Gunnar Berg, utstilling av kunstnerens arbeider. Magic Ice er en isbar med iskunst og kystkultur. Fra Svolvær er det ferge til Skrova fire ganger daglig. Turen tar ca, 30 minutter. Det er og ferge over Vestfjorden til Skutvik på Hamarøya. Den går to ganger daglig, og tar ca. 2,5 timer. Det går også hurtigbåt til Bodø via Hamarøy og Steigen, og til Narvik. I Svolvær ligger også Lofoten Feriesenter (NAF). Vågan har også merkede turstier flere steder, dels i regi av Lofoten Turlag – bl.a til Hoven på Gimsøy og (en del brattere) til Tjeldbergtind. Det er gode muligheter for havfiske av lofottorsk om vinteren, fulgt av steinbiten om våren, storseien om sommeren og kveita om høsten.

Kabelvåg
Navnet kommer av «kappela», kapell, vågen med kapellkapell. det var opprinnelig sentrum for det gamle Hålogaland. Tidligere var dette Lofotens største fiskevær og administrasjonssentrum,med Lofotens første gjestgiveri bygd i 1762. Kystverket har kontor og vedlikeholdsstasjon her. Attraksjoner er nå Kabelvåg hjelpefengsel, som er over 100 år gammelt, og man forsøker å bevare sammen med en gammel sorenskrivergård og skole. Vågan kirke, kalt Lofotkatedralen, er korskirke fra 1898 og største tømmerkirke nord for Trondheim, med 1200 sitteplasser. Tidligere var kirken fullsatt under Lofotfisket. I kirken er det et sjeldent billedgalleri av geistlige, det eldste fra 1599. Kirken er åpen i skoleferien. Utenfor kirken ligger Trollsteinen med et innhugd normannisk kors, muligens brukt som alterbord da kong Eystein i ca. 1120 kom på kristningsferd til Vågan og bygde kirke her. Det er statue av Eystein i Kabelvåg. Finnes har vært prestegård siden 1670, men fra 1909 er den Lofoten folkehøgskole. Filipstua, hvor Louis Philippe av Orleans, senere borgerkongen av Frankrike, bodde under sin nordlandsreise i 1795. Oscar-skaret, hvor Oscar II, Haakon VII, Olav V og kong Harald V har satt sine navnetrekk.

Storvågan
var handelssted fra 1800, og privilegert gjestgiveri fra 1811. Plassen er sannsynligvis Nord-Norges første by. Arkeologiske funn og skriftlige kilder viser at Storvågan i middelalderen, 1100–1400, var handelsmessig sentrum i daværende Hålogaland. Det kan ha vært en av landets tre første kaupanger. Lofotmuseet i handelsstedets staselige hovedbygning fra 1815 gir en presentasjon av distriktets og Lofotfiskets historie. Tema- og vandreutstilling. Det er rorbu fra 1700-tallet, med nordlandsbåter i naustet. Lofotakvariet viser fisk og sjødyr fra den nordnorske kysten og nord-områdene. Akvariet er stengt fra november til februar. Galleri Espolin viser kunstneren Kaare Espolin Johnsons verker. Det er stengt fra september til januar.

Ørsvågvær
nås på avkjøring. Her ligger Lofoten Turist- og Rorbusenter (NAF). Sandvika Fjord- og Sjøhuscamping (NAF), badeplass. Kabelvåg Feriehus & Camping.

Hopendelet
med avkjøring til fiskeværet Hopen og Kalle, med rorbuutleie. Her ligger Kalle Hovedgård fra ca. 1850. Det arrangeres klatrekurs i Kallkneet under Vågakallen på 943 meter som er et kjent landemerke. Den er også et populært klatremål, men bestigningen er vrien, Den tar ca tre timer opp og ca. to timer ned, helst med fører. Vågakallen ble første gang besteget i 1885 av Martin Ekroll.

Rørvika
Av gmln. «røyrr», steinrøys. Her er en idyllisk badestrand. Herfra er det avkjøring på FV816 til Henningsvær, 7,6 km. Det er et fiskevær med fiskerioppsyn og fiskeindustri. Turistveien omfatter avstikkeren til Henningsvær. Henningsvær kirke fra 1974, er bygd slik at den minner om en svær fiskehjell. Arkitekt er Odd Storm og glassmaleriet er laget av av Victor Sparre. Her er det også et permanent kunstgalleri ved Karl Erik Harr. Her er også Engelskmannsbrygga, et kunsthåndverkssenter med glass- og keramikkproduksjon. Det har fotoutstilling og felles utsalg. Den Siste Viking / Nord Norsk Klatreskole holder til i Henningsvær.

Lyngvær
Tidligere gammelt handelssted. Her står skulpturen «Uten tittel», av Dan Graham. Den er en del av Skulpturlandskap Nordland.

Gimsøystraumen bru
er 840 meter lang, med hele ni spenn og en seilingshøyde på 30 meter.

Gimsøystraumen rasteplass
byr på et særpreget kafe- og toalettbygg. Dette er ungdomshuset Strumanstua, som fikk Nordnorsk Arkitekturpris i 2009. Arkitekten så for seg dette bygget utformet som en stor stein på den store, åpne flata mot straumen. «Steinen» har fått kuttet bort to hjørner der nødvendige dører og vinduer er puttet inn. Veggene har en kraftig farge som gir bygget en signal- og stoppeffekt. Arkitekt: Jarmund/Vigsnæs AS.

Sundklakkstraumen bru
er 276 m lang. Strømmen er bare 150 m bred og en m dyp og skiller Gimsøy fra Vestvågøy.

Gårdsvatnet er et fuglereservat
I Lofoten er det i tillegg til sjøfugl, mange våtmarksområder med et yrende fugleliv. For at folk skal få oppleve fuglelivet har turistvegprosjektet bygget tre fugletittetårn på Vestvågøy. Arkitekt: 70° Nord-Gisle Løkken.

Torvdalshalsen
Rasteplass med flott utsikt over Lofotens ytterside og Vestvågøys store jordbruksarealer. Arkitekt: 70° Nord-Gisle Løkken. Plassen ble sammen med syklisthuset på Grunnfør i Hadsel og fugletittertårnet ved Gårdsvatnet (se over) tildelt Nordnorsk arkitekturpris for 2008.

Eggum
avkjøring, nås på FV994 etter åtte kilometer. Nasjonal turistveg Lofoten omfatter avstikkeren ut til Eggum. Med valget av plassering for sin skulptur «Hode» til prosjektet Skulpturlandskap Nordland skapte den sveitsiske kunstneren Marc Raetz et nytt utfartssted i Lofoten. Skulpturen, som står 1,5 km sør for bebyggelsen på Eggum, forandrer form og dermed også innhold 16 ganger når man vandrer rundt den. Fra ett synspunkt ser den ut som et klassisk portrett, fra en annen vinkel er den som et hode snudd opp ned. Der veien slutter, er det bygd opp en flott og original rasteplass med servicebygg tegnet av Snøhetta. Det siste stykket ut til skulpturen må tilbakelegges til fots, på grusvei. Det er sti videre sørover langs havkanten til Unstad.

Borge/Bøstad
Arkeologiske funn antyder ganske tett bosetning i området, med husdyrhold og korndyrking allerede fra steinalderen. Her var fruktbart og mye varmere klima enn nå. Det er funn av to nausttufter, spor etter tunanlegg, rester etter høvdinggård fra jernalderen og funn av gull, sølv og keramikk. Det har vært kirkested siden tidlig middelalder. Borge kirke. Trekirken her har blåst og brent ned flere ganger siden 1797, siste gang i 1983. Kirken ble gjenreist i mur i 1987, som markant landemerke. Den har et kvadratisk grunnplan med benkene plassert i vifteform og et stort glassmaleri av Veslemøy Nysted Stoltenberg. Kirkens arkitekt var Knut Gjernes.

Lofotr Vikingmuseum
var Nord-Norges best besøkte museum i 2012. Det ligger på Borg hvor det var høvdingsete fra vikingtid. Det er tegnet en rekonstruksjon av Høvdinghuset, som er det største kjente bygget fra vikingtiden er hele 83 m langt. Vikinghøvdingene levde her med treller, hird, familie og husdyr 500–950 e.Kr. Her er utstilling med originalfunn som viser gull, glass og keramikk, og aktiviteter og demonstrasjoner av håndverk i sommersesongen. Det er salg av «vikingmat» i Gildehall. Om kvelden arrangeres gilder med tradisjonsmat og høvding. I sommersesongen er det roing med vikingskipet «Lofotr» hver dag. Mellom Høvdinghuset og vikingskipet ligger rekonstruksjoner av smia og naustet. Her er også museumsbutikk og kafé. Det er hovedparkering ved E10.

Unstad
nås på avkjøring langs FV992. Veistrekningen dit inngår i Nasjonal turistveg Lofoten. Underveis dit passeres Saupstad med Lofoten gårdsysteri med salg av egne produkter. Det er og avstikker opp til Undstadskaret (ca 160 moh) med flott utsikt. På Unstad er det et eldorado for surfere med Atlanterhavet rett ut. Det er tursti videre til Eggum, se over.

Skjerpvatnet
Her er det også et fuglekikketårn.

Utakleiv
nås på avkjøring langs FV825 og FV990 og inngår i Nasjonal turistveg Lofoten. Veien passerer Himmeltindan som ble besteget første gang i 1890. På Store Himmeltind, 964 m. er det radaranlegg på toppen.

Leknes Lufthavn
nås på avkjøring. Her er det Widerøe-rute til Bodø og Røst.

Leknes
fikk bystatus i 2002 og ligger på kommunens flateste part – omgitt av myrer, lave hauger og åsrygger – og henger nesten sammen med kommunens andre store tettsted, Gravdal. Etter at hovedveien gjennom Leknes ble bygd på 1870-tallet, ble stedet etter hvert et naturlig knutepunkt. Jordbruket som vokste fram på de mange arealene udyrket mark, la grunnlag for meieridrift allerede i 1898, ganske raskt også annen jordbruksrelatert industri. I 1899 ble Leknes opptatt som anløpssted for Vesterålskes kyst- og lokalbåter. Anløpsstedet var Mjåneset/ Leknes-sjøen. Leknes er regionsenter for Vest-Lofoten som inkluderer kommunene Flakstad og Moskenes, og gjennom dette befolkningsgrunnlaget har Leknes utviklet seg til det største handelsstedet i Lofoten. Leknes havn er kommunens sentralhavn og godkjent som EØS-havn, og en av Norges mest besøkte cruisehavner, med ca. 70 cruiseanløp i året. Viktigste attraksjoner i Leknes er Vestvågøy Rådhus med kunst av blant annet Inger Sitter, Oskar Bodøgaard, Per Adde og Kaisa Zetterquist. Vestvågøy Museum på Fygle gamle skole har bygdesamling fra jordbruk og fiske, skolesaker, nordlandsbåt, 3-roring, rorbu og bonde-fiskarstue. Museet er sommeråpent.
Leknes er administrasjonssenter i Vestvågøy, Lofotens mest folkerike kommune, Nordlands største jordbrukskommune og tredje største fiskerikommune. Kommunen har også en rekke fiskeforedlingsbedrifter, blant annet Lofotprodukter AS, med varemerket Lofoten. Tvers over hele øya fra sørvest til nordøst går et ganske flatt og næringsrikt belte, der det meste av befolkningen bor, mens Stamsund ut mot Vestfjorden er kommunens største fiskevær. Vestvågøy kommune ble dannet i 1963 da de fire kommunene på øya ble slått sammen.
Vestvågøy kommune har mange merkede stier i regi av Lofoten Turlag. Ved sjøen er Eggum – Unstad en klassiker. Lofotens roligste landskap åpner dessuten for flere barnevennlige turalternativer, blant annet ved Alstad. Det er gode muligheter for sjøfiske, fra både land og båt, og mange små og større badestrender nær vei.

Storeid
har avkjøring til Gravdal og Ballstad langs, FV818. Ved Storeidvatnet er det også bygget et fugletittetårn. I Lofoten er det i tillegg til sjøfugl, mange våtmarksområder med et yrende fugleliv. For at folk skal få oppleve fuglelivet ble det bygd tre fugletittetårn på Vestvågøy. Arkitekt: 70° Nord-Gisle Løkken.

Lilleide
er tidligere fergested. Her står statue hugd og skjenket av amerikanske Leonora Thomas Straus, som symboliserer fiskerenken.

Offesrøya
med avkjøring til Utakleiv langs FV825, se over.

Skreda
Det er planer for oppgradering av rasteplassen. Så langt er det bygd et toalett. Arkitekt: Manthey Kula AS.

Nappstraumtunnelen
går under den strie Nappstraumen. Den er 1780 m lang, og dypeste punkt 63 muh. Største stigning er 8 %. Tunnelen ble åpnet i 1990 og erstattet fergesambandet Lilleide–Napp.

Napp
Her var det fiskevær og fergested fram til 1990 da tunnelen ble bygget. Herfra er det tursti til Storbåthellaren, med spor etter mennesker fra 6000 år tilbake.

Nappskaret
Herfra er det utsikt mot både øst og vest. Som en del av Nasjonal turistveg Lofoten er det bygd en enkel adkomst til utsiktspunkt høyt i skaret, med betongtrapp og rekkverk.

Vareid
Navnet kommer av «varg», men det dyret er ikke her nå. Derimot er det oppgang av laks til Litlvatnet og Storvatnet. Herfra er det også avkjøring til Vikten langs FV811, fire km. Det er en del av Nasjonal turistveg Lofoten. Underveis til Vikten kan du se store tareforekomster i buktene. Vikten er et særpreget strandsted blant morener. Ved veis ende er det en bronseplate fra en 1000 år gammel gravhaug. Det er rullesteinsfjære ut mot storhavet. Her er også stein-«skulpturer» formet i brevannsfall i istid og av havbølger. Lofoten Design – Glasshytta, med glassblåsing og keramikkverksted holder til her. Rett ovenfor bygges også flerbrukshytta «Rahula».

Nusfjord
nås på FV807 etter seks km, og er del av Nasjonal turistveg Lofoten. Nusfjord er et gammelt og pittoresk fiskevær med et 50-talls velstelte hus. I det europeiske arkitekturvernåret 1975 ble Nusfjord – et av de best bevarte fiskeværene i Lofoten – utpekt som pilotprosjekt. De fleste husene er fra 1800-tallet og det er få nye bygninger. De gamle rorbuene som utgjør en stor del av den eldre bebyggelsen, er delvis gitt nytt liv ved utleie. Her tilbys helårs rorbuferie. En kraftstasjon og fire rorbuer er fredet. I Nusfjord er det også smoltanlegg, oppdrett, Nusfjord Landhandel og sølvsmed med utsalg. Det tas inngangspenger for besøkende dagsgjester ved inngangen til fiskeværet, og dette inkluderer fri tilgang til alle museumsbygningene i Nusfjord, samt multimediefremvisningen «Folket og fisken» som beskriver forholdet mellom folket i Lofoten og fisken gjennom mange tiår. Se mer www.nusfjord.no.

Flakstad
Navnet kommer av «flag», bergvegg. Flakstad har rester etter eldgammel bosetning og kirkested. Flakstad kirke fra 1780 er en sagnomsust trekirke, muligens bygd med russisk drivtømmer. Løkkuppelen er øst-inspirert. Altertavle og prekestol er fra 1766. Det er sommerkonserter i kirken.
Eneste midnattssolstrekning på E10 med fri horisont er ca. fire km fra Flakstad mot Ramberg.

Jusnes
LOFOT-kunst, Inger Anne og Johs. Røde holder til her. Den hvite sandstranden, er et syn. Turistvegprosjektet har bidratt til å tilrettelegge en gangsti ned til stranden. Det er utsikt mot fjellheimen i vest mot Moskenes og Hermansdalstind (1034 m), Lofotens nest høyeste fjell.
Ramberg er administrasjonssenter i Flakstad kommune. Ramberg er med sitt innbydende torg og tilbud av forretninger og serveringsbedrifter et naturlig stopp på reisen. Det er parkering med sti til Rambergstranda, hvor du kan nyte havutsikten og midnattssolen om sommeren. Arkitekt: Askim/Lantto arkitekter as. Viktigste attraksjoner i sentrum av Ramberg er i tillegg produksjon, demonstrasjon og utstilling av lokalt kunsthåndverk. Flakstad er for øvrig en fiskerikommunen som ligger på Flakstadøy og deler av Moskenesøy. Kommunen har også en del industri knyttet til fisket, samt flere oppdrettsanlegg. Naturen er preget av spisse, bratte fjell og trange fjorder, med relativt liten strandlinje. Jordbruket er tradisjonelt drevet i kombinasjon med fiske. Flakstadøya er en fjellrik øy med store muligheter for fjellturer og fjellklatring. Kommunen har mange gode fiskevann, blant annet Solbjørnvatnet på Moskenesøy, og «ubegrensede» muligheter for sjøfiske. Det er stor bestand av havørn i kommunen.

Nesland
nås på FV803 via Ytre Skjelfjord. Veien går langs Skjelfjorden, hvor skip fra den engelske marinen søkte nødhavn for å reparere skader etter den første kampen ved Narvik i 1940. Nesland er et gammelt handelssted. Det er mange merker i fjellet etter båter som er sjøsatt og landtatt på Nesland. Stedet består av Auster og Vester Nesland og er et nedlagt bondefiskevær med godt bevarte arbeidshus, gårdskvern, eldhus, naust og lakserøkeri.

Fredvang
nås på FV986 over to bruer, og er et fiskevær med fine gårdsbruk. Her ligger en gammel boplass. Det er avkjøring til Krystad, videre til Selfjord, med torvmuseum. Stedet har turløyper, rasteplasser, dagsturhytter, samt grendelagets overnattingshytte.

Sund
er et fiskevær med vakker gammel bebyggelse som nås på FV810 etter 3 km. Handelsstedet er blant de eldste i Lofoten. Her er et vakkert våningshus i halvannen etasje og tegneren Theodor Kittelsen hentet et av sine kjente lofotmotiver her. Her ligger Sund Fiskerimuseum med kunstsmie, innholdsrikt båtnaust og fyr, teknisk avdeling og tenkehus i Sund postkontor fra 1884. Kunstsmed Hans Gjertsen, «Smeden i Sund» er særlig kjent for sine kongeskarver. Smien hans er overtatt av Tor Vegard Mørkved, som også driver Sund fiskerimusuem. Her er også galleri.

Kåkern bru
er 200 m lang og går over Kåkernsundet mellom Flakstadøya og Moskenesøya.

Mølnarodden
Navnet kommer av «mylna», møller, men i dag er dette et fiskevær med moderne settefiskanlegg. Her er også turløyper, blant annet til det store og nærliggende Solbjørnvatnet, med ørret.

Fjøsdalen tunnel
er 1641 m og går gjennom et rasutsatt område. Den ble åpnet i 2008. Gamleveien er delvis hogd inn i fjellet og brukes som gang-/sykkelvei i sommerhalvåret.

Akkarvika
Navnet kommer av «akkar», blekksprut.

Akkarvikodden
har rasteplass med storslått utsikt over havet anlagt av Turistvegseksjonen. Arkitekt: Manthey Kula. Landskapsarkitekt: Landskaps- fabrikken / Inge Dahlman. Fra rasteplassen er det merket sti til «Laurbærblad-Moskenes» av Cristina Iglesias, del av Skulpturlandskap Nordland.

Hamnøy
Fiskevær. Fuglefjell med hekkende krykkjer ved veien. Her er fint opparbeidet stopplass.

Sakrisøy
er både et fiskevær, yndet fotostopp og inneholder Dagmars Dukke- og Leketøysmuseum med 3000 objekter: Bamser, biler, båter og 1000 dukker fra perioden 1850–1965. Museet holder til i et restaurert fjøs og har antikvitets- og bruktutsalg. I Sakrisøy ligger også Anitas Sjømat, et prisbelønt utsalg av havets delikatesser.

Reinehalsen
er et av Norges mest kjente utsiktspunkt. Hit kommer tusenvis av reisende hvert år for å ta sine bilder. Her har turistvegprosjektet tilrettelagt et utsiktspunkt ved foten av fjellet Reinebringen med utsikt over tettstedet Reine, med fjellrekken og innløpet til Reinefjorden i bakgrunnen. Landskapsarkitekt: Agraff ved Jan Løvdal.

Reine
Navnet kommer av «rein», gressbakke, men her er det fisket som er viktigst. Reine er et fiskevær med moderne foredlingsbedrift. Reines omgivelser er et fjellandskap hvor botnbreene har arbeidet som knapt noe annet sted i verden. Dette har inspirert malere som Otto Sinding til bildet «Fra Reine i Lofoten», og utfordret flere kjente klatrere til førstebestigning. Reine ble handelssted fra 1775, i siste generasjon preget av Sverdrup-familien. Fra Reine går det båtrute til veiløse grender langs Reinefjorden. Viktigste attraksjon er Reine kirke, langkirke i tre fra 1891, bygd som kapellkirke på initiativ fra Hartvig Sverdrup. I kirken arrangeres det sommerkonserter. Her er også kobberrelieff av Reine-kunstneren Herman Bendixen til minne om fiskere som har mistet livet på Lofothavet de siste 100 år. En attraksjon er også Norsk Kvalfangermuseum, som forteller om vågehvalfangsten og –fangeren og viser gjenstander, utstyr og film, og Reine Kultursenter/Galleri Eva Harr.
Reine er også administrasjonssenter i Moskenes, Lofotens ytterste kommune – når vi ser bort fra utpostene Værøy og Røst. Den er noe nær en ren fiskerikommune, der det årlige Lofotfisket står helt sentralt. Turismen har etter hvert også har blitt en viktig næring. Landskapet er noe av det villeste Norge har å by på, og ikke minst Reine/Hamnøy-området har tiltrukket seg mange kunstnere og fotografer. I likhet med nabokommunen Flakstad har Moskenes opplevd en markert nedgang i folketallet, ca. 11 prosent i perioden 2002–2012. Moskenesøya kan by på utfordringer som turterreng, men flere av fjellene er greit tilgjengelige for de forholdsvis spreke uten høydeskrekk. Det er gode turstier fra Å til yttersiden av øya. Et yndet turmål er stranda Buneset på eidet mellom Bunesfjorden og yttersiden, tilgjengelig med båt fra Reine. Det er ferskvannsfiske i 24 vann – og gode muligheter for sjøfiske.

Moskenes
er et viktig fergested og trafikknutepunkt. Det går gassferger til Værøy, Røst og Bodø flere ganger daglig og det er gode bussforbindelser. I Moskenes er det også steinalderbosetning og her ligger Moskenes kirke, en korskirke i tre fra 1819, med interiør fra 1564. Ved fergeleiet er det en byste av oberst Birger Eriksen, kommandant på Oscarsborg festning 9. april 1940.

Sørvågen
er fiskevær og skolesentrum. Her ligger Norsk Telemuseum. Det er naturlig siden de første radiostasjonene i Nord-Europa for korrespondanse, morse, med skip i sjøen, var Sørvågen og Røst radio i 1906–08. Museet er åpent daglig om sommeren. Like utenfor Sørvågen ligger Glåpen fyr fra 1857, som ble avbemannet i 1985, nå feriebolig for ansatte i Kystverket.

Tind
er et fiskevær. Mot Å skimtes Mosken, Værøy og Røst.

Å
er et fiskevær og endepunkt for E10 og Nasjonal turistveg Lofoten. Her er stor parkering og informasjon. Flere vernede bygninger i Å utgjør et av Norges best bevarte kystmiljøer. Norsk Fiskeværsmuseum driver guiding, utstillinger, seilinger med nordlandsbåter og turer med fiskeskøyte. Hovedfokus for museet er livet i fiskeværet fra ca. 1840 til 1960 og Lofotfiskets utvikling de siste 250 år. Her er butikk, hovedbygning fra 1840–60 og 1890-årene, sjøhus, låve, diverse rorbuer og historiske hager. Det er aktiviteter i trandamperiet fra 1850, bakeriet fra 1844 og smia. Her er også aktivitetsrom for barnefamilier.
I Å ligger også Lofoten Tørrfiskmuseum med utstillinger og demonstrasjon av en av landets eldste næringer. Det er fiskesalg på «Feskarbrygga». Fra Å er det skiltet, men krevende sti til sørspissen ved Andstabbvika, med utsikt mot øyene utenfor Lofotodden: Mosken, Værøy og Røst. Svartisen innenfor Helgelandskysten kan ses i klarvær. Det er fint turterreng, med stier over til yttersiden av øya. Det er også guidet tur til Refsvika med 3000 år gamle hulemalerier i stor hule med 50 m takhøyde.

I Raftsundet ligger Trollfjorden. Den tre kilometer lange fjorden er bare ca. 100 m bred i munningen, men vider seg ut i innover. Gjennom flere generasjoner har de sylskarpe tindene i området lokket til seg klatrere fra mange nasjoner. Trollfjorden er omkranset av 500 m høye sva som stuper rett ned i fjorden. Trollfjordhytta til Vesterålen Turlag ligger ved Isvatnet rett vest for Trollfjorden.

Fra fergen Skutvik–Svolvær ser øygruppen Skrova ut som en liten steinklippe i havet, desto større blir overraskelsen for den som tar turen i land. Her åpenbarer det seg en velholdt og frodig «landsby» midt
i et landskap som har det meste: Varmekjære løvtrær, enorme, fargesprakende blomsterenger, de fineste sandstrender og steile, grå lofotfjell. Skrova er et livskraftig fiskevær med ca. 200 innbyggere. I tidligere tider kokte det her under lofotfisket, og siden øygruppen ligger midt i vandringsområdet for vågehvalen, har mange drevet hvalfangst her. I dag lever de fleste godt av oppdrettsørret og -laks, og det meste av den hvalen som fanges av norske hvalfangere, bringes fortsatt inn til Skrova til foredling.

mellom Lofotodden og Mosken er verdens sterkeste havstrøm. Den går med opp til seks knops fart og danner strømvirvler. Her er ofte ufarbart for mindre fartøyer. Straumen ble berømt gjennom den amerikanske forfatteren Edgar Allan Poes grøsser «Malstrømmen», samt Jules Verne og Petter Dass. Det er guidede turer til strømmen.